En animasjonsfilm registrerer ikke bevegelse. Den skaper den. Animasjon viser en sekvens av stillbilder i rask rekkefølge, og er avhengig av synets vedvarende kraft for å få dem til å se ut som de beveger seg. En flipbok gjør dette med papir og tommel. En spillefilm gjør det med titusenvis av tegninger, eller med digitale modeller som en datamaskin gjengir bilde for bilde. Teknikken er gammel. Illusjonen fungerer fortsatt.

Det finnes flere former. Tradisjonell celleanimasjon tegner hvert bilde for hånd, slik Disney gjorde for Snøhvit. Stop-motion animerer fysiske objekter og beveger dem litt mellom eksponeringer, slik Aardman gjør med Wallace og Gromit. Rotoscoping sporer live-action-opptak, bilde for bilde. Dataanimasjon bygger karakterer og miljøer i 3D-programvare, og beregner deretter hvert bilde, slik Pixar gjør. Hver metode har sitt eget håndverk og sitt eget utseende.

Animasjon er ikke en sjanger. Det er et medium. Den forteller skrekkhistorier, dokumentarer, voksendramaer og barneeventyr. Den kan være fotorealistisk eller abstrakt. Den kan være dyr eller billig. Hayao Miyazakis håndtegnede verdener står side om side med de prosedyremessige mengdene i Pixars programvare. Formen er fleksibel. Den beste animasjonen bruker bevegelse for å uttrykke noe som live action ikke kan.