Eten er en gass. Polyetylen er en plastpose. Forskjellen er polymerisasjon. Eten er en monomer, et lite molekyl som kan binde seg til andre monomerer for å danne en polymer. Ordet kommer fra det greske «monos» som betyr enkelt og «meros» som betyr del. Monomerer er byggesteinene i plast, proteiner og nukleinsyrer.

Monomerer har minst én funksjonell gruppe som lar dem reagere med andre monomerer. Alkener polymeriserer gjennom addisjon, hvor dobbeltbindingen åpnes og bindes til en annen monomer. Aminosyrer polymeriserer gjennom kondensasjon, hvor et vannmolekyl frigjøres og en peptidbinding dannes. Nukleotider polymeriserer for å danne DNA og RNA. Sukkerarter polymeriserer for å danne stivelse og cellulose. Typen monomer bestemmer typen polymer.

Egenskapene til en polymer avhenger av monomeren, kjedelengden og forgreningen. Polyetylen er fleksibel og seig. Polystyren er stiv og gjennomsiktig. Nylon er sterk og elastisk. Hver polymer har sine egne bruksområder. Ved å velge forskjellige monomerer og kontrollere polymerisasjonsbetingelsene, kan kjemikere designe materialer med spesifikke egenskaper.

Monomerer brukes også i organisk syntese. De kan funksjonaliseres, kopolymeriseres og kryssbindes for å lage materialer med skreddersydde egenskaper. Monomeren er utgangspunktet. Polymeren er produktet.