Syrer smaker surt. Sitronsaft, eddik og magesyre deler alle denne skarpheten. Ordet kommer fra det latinske stoffet acidus, som betyr sur. Men smak er en dårlig måte å definere en kjemisk klasse på. Kjemikere definerer en syre etter hva den gjør: den donerer et proton (et hydrogenion) til et annet stoff, eller den aksepterer et par elektroner for å danne en binding. Den første definisjonen kommer fra Brønsted og Lowry, den andre fra Lewis.

I vann frigjør en syre hydrogenioner, som kombineres med vannmolekyler for å danne hydroniumioner. Jo flere hydroniumioner i løsningen, desto lavere pH-verdi og desto sterkere er syren. Saltsyre dissosierer fullstendig i vann, noe som gjør den til en sterk syre. Eddiksyre, den aktive ingrediensen i eddik, dissosierer bare delvis, noe som gjør den til en svak syre. Styrke og konsentrasjon er forskjellige ting. En svak syre kan konsentreres; en sterk syre kan fortynnes.

Syrer reagerer med baser for å danne salter og vann. De reagerer med metaller for å produsere hydrogengass. De korroderer materialer, og det er derfor industrielle syrer lagres i glass eller spesialplast. De katalyserer også reaksjoner, løser opp mineraler og fordøyer mat. Den menneskelige magen opprettholder en pH på 1,5 til 3,5, sterk nok til å løse opp metall, men mageslimhinnen beskytter seg selv med et slimlag.