Banker tar imot innskudd og gir lån. Peer-to-peer-lån kutter banken ut. Låntakere og långivere kobler seg direkte til hverandre via en nettplattform. Plattformen screener låntakere, setter renter og håndterer betalinger. Långivere kjøper gjeldsbrev som tilsvarer deler av lånene, og sprer pengene sine på tvers av mange låntakere. LendingClub og Prosper var pionerer innen modellen i USA. Zopa gjorde det samme i Storbritannia.

P2P-lån gir fordeler for begge sider. Låntakere får lavere renter enn kredittkort, ofte 6 til 18 prosent, og raskere godkjenning. Långivere får høyere avkastning enn sparekontoer, ofte 4 til 8 prosent, men med mer risiko. Plattformen tjener gebyrer fra begge sider. Modellen vokste raskt etter krisen i 2008, da bankene strammet inn utlånsreglene og folk lette etter alternativer.

Risikoen er reell. Lån er usikrede, så hvis en låntaker misligholder lånet, kan långiveren få lite eller ingenting tilbake. Plattformer garanterer ikke avkastning. Under pandemien i 2020 økte misligholdsratene kraftig, og noen plattformer satte utlån på pause. Regulatorisk usikkerhet er et annet problem. I USA regulerer SEC P2P-utlån som verdipapirer, noe som øker etterlevelseskostnader. I 2024 forlot LendingClub P2P-virksomheten for private investorer og gikk over til institusjonell finansiering.

P2P-lån er en nisje, ikke en erstatning for banker. Det fungerer best for låntakere med god kredittverdighet og långivere som kan diversifisere og tolerere risiko.