Utslippsstandarder er forskrifter som begrenser forurensningene kjøretøy kan slippe ut. De dekker karbonmonoksid, nitrogenoksider, partikler og uforbrente hydrokarboner. De regulerer også klimagasser i noen jurisdiksjoner. Standardene er satt av myndigheter og håndheves gjennom testing og sertifisering.

Historien er lærerik. I Los Angeles på 1960-tallet var smogen så tett at skolene stengte og folk brukte munnbind. Clean Air Act av 1970 ga det nyopprettede miljøvernbyrået myndighet til å regulere kjøretøyutslipp. Katalysatorer, blyfri bensin og drivstoffinnsprøytning fulgte. Luftkvaliteten forbedret seg dramatisk. California, som lenge har satt sine egne strengere standarder, har vært ledende i å presse på for renere kjøretøy.

Europa bruker Euro-standardene, for tiden Euro 7, som strammer inn grensene for nitrogenoksider og partikler. Kina har sin egen China 6-standard. Disse forskriftene driver teknologien. Bilprodusenter investerer milliarder for å oppfylle dem, og kostnadene overføres til forbrukerne. Men helsefordelene er store. En studie fra American Lung Association anslo at renere kjøretøy forhindrer tusenvis av for tidlige dødsfall hvert år.

Den neste utfordringen er klimagasser. EU har foreslått å forby salg av nye bensin- og dieselbiler innen 2035. Flere land og stater har satt lignende mål. Utslippsstandarden er i ferd med å bli et verktøy for klimapolitikk, ikke bare luftkvalitet.