Før drivstoffinnsprøytningen blandet biler luft og drivstoff med en forgasser. Det var en enkel innretning. Luft strømmet gjennom en venturi, en smal seksjon som økte lufthastigheten og senket trykket. Dette trykkfallet trakk drivstoff fra et flottørkammer gjennom en dyse. Drivstoffet blandet seg med luften og kom inn i motoren. Føreren kontrollerte blandingen med choke og gass.

Forgassere fungerte bra i flere tiår. De var billige, pålitelige og enkle å reparere. Men de hadde begrensninger. De kunne ikke kontrollere luft-drivstoff-forholdet nøyaktig under alle forhold. De var følsomme for høyde og temperatur. De sløste med drivstoff og produserte mer utslipp enn drivstoffinnsprøytning. På 1990-tallet hadde drivstoffinnsprøytning erstattet dem på nesten alle nye biler.

Forgassere har fortsatt en tilhengerskare. Klassiske bilentusiaster bygger dem om, finjusterer dem og krangler om de beste merkene. Motorsykler, gressklippere og små motorer bruker dem ofte fordi de er enkle og rimelige. I slike bruksområder er forgasseren ikke foreldet. Det er det riktige verktøyet for jobben.

For alle som noen gang har fylt en motor eller justert en choke på en kald morgen, er forgasseren en påminnelse om at biler en gang i tiden var mer praktiske. Man måtte forstå hvordan de fungerte for å holde dem i gang.