I 2006 definerte Den internasjonale astronomiske union en planet som et himmellegeme som går i bane rundt solen, er massivt nok til at dens egen tyngdekraft gjør den rund, og har renset sitt orbitale nabolag for andre objekter. Det siste kriteriet er det som degraderte Pluto. Det betyr også at objekter som går i bane rundt andre stjerner, kalt eksoplaneter, er definert av et litt annet sett med regler.

Solsystemet har åtte planeter. Fire er steinplaneter: Merkur, Venus, Jorden og Mars. To er gasskjemper: Jupiter og Saturn. To er iskjemper: Uranus og Neptun. De spenner fra Merkurs brente overflate til Jupiters stormfulle bånd, fra Venus' løpske drivhus til Neptuns supersoniske vinder. Hver av dem er en verden med sin egen historie.

Planeter dannes fra skiven av gass og støv rundt en ung stjerne. Støvkorn kleber seg sammen og danner planetesimaler, som kolliderer og vokser til protoplaneter. Noen blir store nok til å fange gass fra skiven og bli kjemper. Andre forblir steinete. Prosessen er rotete, med kollisjoner, migrasjoner og utstøtinger som former den endelige arkitekturen.

Tusenvis av eksoplaneter er nå kjent. Disse inkluderer varme jupitere, superjordarter og planeter som går i bane rundt to stjerner. Mangfoldet er langt større enn noen hadde forventet. Definisjonen av planet må kanskje utvikles på nytt.