En geostasjonær satellitt går i bane synkront med jordens rotasjon. Den holder seg over samme punkt på ekvator. Banen er 35 786 kilometer over overflaten. I den høyden samsvarer omløpsperioden med jordens rotasjon. Fra bakken ser den ut til å være fast på himmelen. Det gjør den ideell for kommunikasjon og værobservasjon.

Konseptet ble popularisert av Arthur C. Clarke i 1945. Han foreslo å bruke geostasjonære satellitter for global kommunikasjon. Den første var Syncom 3 i 1964, som sendte OL i Tokyo. I dag formidler hundrevis av geostasjonære satellitter TV, telefoni og data. De er ryggraden i satellittkommunikasjon.

Geostasjonære satellittegenskaper

• Fast posisjon over ekvator
• Høy latens: omtrent 250 millisekunder tur-retur
• Bred dekning: omtrent en tredjedel av jordoverflaten
• Dyrt å lansere og drifte
• Brukes til TV, værmeldinger og noe internett

Geostasjonære satellitter har ulemper. Den høye bane betyr høy latens. Det er dårlig for sanntidsapplikasjoner som spill og videosamtaler. Lav jordbanekonstellasjoner som Starlink tilbyr lavere latens. Men geostasjonære satellitter dominerer fortsatt TV-kringkasting og værovervåking.