Et legemiddelmolekyl er ikke en medisin. Å gjøre det om til noe en pasient kan ta krever formulering, kunsten å kombinere den aktive ingrediensen med hjelpestoffer for å skape et stabilt, effektivt og produserbart produkt. Formuleringsforskere bestemmer om legemidlet blir en tablett, en kapsel, en væske eller noe annet. De velger fyllstoffer, bindemidler, belegg og emballasje. De tester hvordan produktet løses opp, hvor lenge det varer i hyllen, og om det overlever reisen gjennom kroppen.

Arbeidet er delvis vitenskap og delvis ingeniørfag. Et legemiddel som er dårlig løselig, må kanskje males til nanopartikler eller formuleres som et salt. Et legemiddel som brytes ned i magesyre, kan trenge et enterisk belegg som bare løses opp i tarmen. Et legemiddel som smaker bittert, kan trenge et kapselskall eller et smakstilsetningsmiddel. Et legemiddel som må frigjøres sakte, kan være innebygd i en polymermatrise. Hver beslutning påvirker hvordan legemidlet oppfører seg i kroppen og hvor enkelt det er å produsere i stor skala.

Hensyn til formulering:

• Løselighet.
• Stabilitet.
• Utgivelsesprofil.
• Pasientens akseptabilitet.
• Produserbarhet.

En endring i formulering kan endre et legemiddel' biotilgjengelighet, og det er derfor regulatorer krever bioekvivalensstudier for generiske produkter.