Plastfragmenter mindre enn fem millimeter klassifiseres som mikroplast. De havner i havet allerede i liten skala – som mikrokuler eller syntetiske fibre – eller dannes gjennom nedbrytning av større plastavfall av sollys, bølger og mekanisk slitasje.

Mikroplast finnes nå i alt fra overflatevann til dyphavssedimenter, i arktisk is og inne i kroppene til organismer som plankton og hvaler. De kan inntas, potensielt overføre kjemiske tilsetningsstoffer eller adsorberte forurensninger, og kan fysisk blokkere fordøyelseskanalene. De fullstendige økologiske og helsemessige konsekvensene blir fortsatt kvantifisert.

Prøvetaking krever spesialiserte nett, filtre og nøye forurensningskontroll. Identifisering av polymertypen krever ofte spektroskopiske metoder. Å redusere mikroplastforurensning innebærer å forhindre at større plast kommer inn i miljøet, omdesigne produkter som avgir fibre eller perler, og forbedre avløpsrensingen. Fordi partiklene er så vidt spredt, er det upraktisk å rense eksisterende mikroplast i noen meningsfull skala.

• Plastpartikler mindre enn 5 mm
• Fra primærkilder eller nedbrytning av større avfall
• Utbredt i vann, sedimenter og organismer
• Vanskelig å fjerne når den først er spredt