På ytterkanten av kontinentalsokkelen blir havbunnen brått brattere og synker ned mot dyphavet. Denne kontinentalskråningen faller fra omtrent 200 meter til flere tusen meter over en relativt kort horisontal avstand. Gradienter på flere grader er vanlige; enkelte steder er skråningen dissekert av undersjøiske kløfter.

Sediment som når sokkelbruddet kan bli ustabilt og kaskadere nedover skråningen i turbiditetsstrømmer, skjære ut kløfter og avsette vifter på kontinentalhøyden nedenfor. Selve skråningen er en overgangssone mellom den produktive, lyspåvirkede sokkelen og den mørke, matfattige avgrunnen. Biologiske samfunn endrer seg raskt med dybden langs denne gradienten.

Skråningen er også en grense for ressursutforskning og en vei for transport av karbon og forurensende stoffer fra kystfarvann til dyphavet. Kartlegging og prøvetaking av skråningen er fortsatt utfordrende på grunn av det bratte terrenget og dybden. Undersjøiske jordskred på kontinentalskråninger kan generere lokale tsunamier, noe som gir studiet en geofaredimensjon.

Mange av verdens største undersjøiske kløfter skjærer gjennom den kontinentale skråningen og konkurrerer med landlige kløfter i skala.