Sjøvannets evne til å lede elektrisk strøm avhenger først og fremst av konsentrasjonen av oppløste ioner. Konduktivitet fungerer derfor som en presis og lett målbar indikator for saltinnhold. Oseanografer rapporterer konduktivitet i Siemens per meter og konverterer deretter verdien til praktisk saltinnhold ved hjelp av etablerte ligninger som også tar hensyn til temperatur og trykk.

Moderne CTD-instrumenter registrerer konduktivitet, temperatur og dybde med høy frekvens når de senkes gjennom vannsøylen. De resulterende profilene avslører vannmassestruktur, blanding og sirkulasjonsbaner. Fordi konduktivitetssensorer reagerer raskt og stabilt, danner de ryggraden i både skips- og autonome saltholdighetsobservasjoner.

Absolutt saltinnhold, som forklarer regionale forskjeller i sjøvannets sammensetning, er nå foretrukket for presise tetthetsberegninger, men konduktivitet er fortsatt den observerbare faktoren som saltinnholdet utledes fra. Kalibrering mot standard sjøvann sikrer konsistens på tvers av det globale observasjonssystemet.

En endring på bare noen få hundredeler av en saltholdighetsenhet oppdages lett av en godt kalibrert konduktivitetscelle.