Straff er enhver konsekvens som reduserer sannsynligheten for den aktuelle atferden i fremtiden. Et barn som berører en varm komfyr og føler smerte, har mindre sannsynlighet for å berøre den igjen. En sjåfør som får en fartsbot, kan sakke ned på samme strekning. Det definerende trekket er reduksjonen i responsrate, ikke intensjonen til personen som utfører konsekvensen.

Det skilles mellom to former. Positiv straff legger til en ubehagelig hendelse. Negativ straff fjerner en ønskelig – for eksempel å miste skjermtid. Begge kan undertrykke atferd, men begge har bivirkninger. Straff kan produsere frykt, aggresjon eller rømningsforsøk. Den forteller organismen hva den ikke skal gjøre uten å spesifisere hva den skal gjøre i stedet.

Av disse grunnene foretrekker mange atferdsanalytikere forsterkning av alternativ atferd. Når straff brukes, er den mest effektiv når den er umiddelbar, konsekvent og parret med tydelige alternative responser som forsterkes.

• Reduserer sannsynligheten for en atferd
• Positiv form legger til en aversiv stimulus
• Negativ form fjerner en positiv stimulus
• Gir ofte uønskede emosjonelle bivirkninger

Etiske og praktiske hensyn begrenser bruken i anvendte sammenhenger.