En dissens er en skriftlig uttalelse fra en dommer som er uenig i flertallets avgjørelse. Den endrer ikke resultatet. Flertallets avgjørelse står ved lag. Men dissenser er viktige fordi de bevarer argumenter for fremtiden og noen ganger blir grunnlaget for senere omgjøringer.

Høyesterettsjustitiarius John Marshall etablerte praksisen med et enkelt flertallsuttalelse tidlig på 1800-tallet. Før det skrev hver dommer separat. Dissens ble vanligere etter hvert som rettens saksregister vokste og loven ble mer kompleks. Noen dissens er kjente: dommer Harlans dissens i Plessy v. Ferguson, dommer Holmes' dissens i Abrams v. United States, dommer Blackmuns dissens i Bowers v. Hardwick.

Typer av dissens

• Ren dissens: er uenig i resultatet og begrunnelsen.
• Delvis enig, delvis avvikende: enig i noen funn.
• Dissens uten mening: stemmer imot, men skriver ingenting.
• Per curiam dissens: kort og usignert.

En dissens kan signalisere at saken ikke er avgjort. Når domstolens sammensetning endres, kan en tidligere dissens bli det nye flertallet. Det har skjedd gjentatte ganger i konstitusjonsretten. Å skrive en dissens er en handling av optimisme med tanke på fremtiden. Det sier at argumentet ikke er over, selv om avstemningen tapes i dag.