Ikke-biologisk nedbrytbare materialer kan ikke brytes ned av levende organismer. De vedvarer i miljøet i flere tiår eller århundrer. Plast, glass, metall og syntetisk gummi er vanlige eksempler. En glassflaske som slippes i havet kan overleve i en million år. En plastpose kan vare i århundrer, fragmenteres til mikroplast, men aldri forsvinne helt.

Denne vedvarende utviklingen skaper problemer. Avfall hoper seg opp på søppelfyllinger, i havene og i landskap. Dyreliv forveksler plast med mat og dør. Metaller lekker ut i jord og vann. Glass er inert, men tar opp plass. Ikke-biologisk nedbrytbart avfall er kjernen i den globale forurensningskrisen.

Noen materialer kan resirkuleres eller gjenbrukes, noe som reduserer problemet. Men resirkuleringsratene er lave for mange materialer. Plastresirkulering er spesielt begrenset. Bare omtrent 9 prosent av plasten som noen gang er produsert, har blitt resirkulert. Resten havner på søppelfyllinger, brennes eller havner i miljøet. Å redusere forbruket er den mest direkte løsningen, etterfulgt av gjenbruk, resirkulering og sikker avhending.

Vanlige eksempler

• Plast
• Glass
• Metall
• Syntetisk gummi
• isopor