Ikke alle kreftpasienter responderer på alle kreftmedisiner. Noen svulster har en mutasjon som gjør dem sårbare for en spesifikk behandling. En ledsagende diagnostikk er en test som identifiserer hvilke pasienter som vil ha nytte av hvilket legemiddel. Den er den perfekte matchmakeren for presisjonsmedisin. Uten den kan legemidlet bli gitt til pasienter som ikke vil respondere, noe som kaster bort tid og penger og utsetter dem for bivirkninger.

Komplementære diagnostiske metoder utvikles sammen med legemidlet. FDA gjennomgår dem sammen. Testen kan være et genetisk sekvenseringspanel, en immunhistokjemisk fargestoffprøve eller en fluorescens in situ-hybridiseringsprobe. Den oppdager en spesifikk biomarkør, som en mutasjon i EGFR-genet eller overekspresjon av HER2-proteinet. Resultatet avgjør om legemidlet er indisert.

Eksempler finnes overalt. Herceptin for HER2-positiv brystkreft krever en HER2-test. Keytruda for visse solide svulster krever en test for mikrosatellittinstabilitet eller mangel på mismatch-reparasjon. Tarceva for lungekreft krever en EGFR-mutasjonstest. I hvert tilfelle er diagnosen og legemidlet knyttet sammen.

Komplementærdiagnostikk er ikke bare for kreft. De brukes i infeksjonssykdommer, hjerte- og karmedisin og sjeldne genetiske lidelser. Etter hvert som mer målrettede terapier utvikles, vil mer komplementærdiagnostikk følge. Testen er like viktig som behandlingen.