I 1975 samlet forskere seg i Asilomar i California for å diskutere risikoen ved rekombinant DNA. De ble enige om et moratorium for visse eksperimenter inntil sikkerhetsretningslinjer var på plass. Dette møtet etablerte prinsippet om biosikkerhet: praksis og tiltak som forhindrer skade fra biologiske agenser. Prinsippet veileder fortsatt laboratorier, sykehus og bioproduksjonsanlegg i dag.

Biosikkerhetsnivåene varierer fra 1 til 4. BSL-1 håndterer agenser som utgjør minimal risiko, som ikke-patogene E. coli. BSL-2 håndterer agenser som forårsaker moderat sykdom, som Salmonella og HIV. BSL-3 håndterer agenser som kan forårsake alvorlig sykdom ved innånding, som tuberkulose og SARS-CoV-2. BSL-4 håndterer de farligste agensene, som Ebola og Marburg, som det ikke finnes behandling for. Hvert nivå spesifiserer tekniske kontroller, personlig verneutstyr og arbeidspraksis.

Biosikkerhet handler ikke bare om laboratorier. Det gjelder sykehus, der ansatte håndterer smittsomme pasienter. Det gjelder landbruk, der konstruerte organismer kan slippe ut. Det gjelder bioproduksjon, der forurensning kan ødelegge et parti og skade arbeidere. Den felles tråden er inneslutning: å holde biologiske agenser der de hører hjemme.

Biosikkerhetssvikt er sjeldne, men har alvorlige konsekvenser. En laboratorieinfeksjon, en utslipp av en modifisert organisme eller en forurensningshendelse kan ha alvorlige konsekvenser. Reglene eksisterer fordi risikoen er reell.