Plast fra mais. Plast fra alger. Plast fra bakterier. Bioplast er plast utvunnet fra fornybare biologiske kilder i stedet for petroleum. De lover å redusere avhengigheten av fossilt brensel, og i noen tilfeller å brytes ned biologisk etter bruk. Realiteten er mer nyansert. Ikke all bioplast er biologisk nedbrytbar, og ikke all biologisk nedbrytbar plast er biobasert.

Den vanligste bioplasten er polymelkesyre, eller PLA, laget av fermentert plantestivelse. Den brukes i komposterbare kopper, matbeholdere og 3D-printingsfilament. Den er biologisk nedbrytbar, men bare under industrielle komposteringsforhold. På en deponi vedvarer den. Polyhydroksyalkanoater, eller PHA-er, produseres av bakterier og brytes ned biologisk i jord og vann. De er dyrere og mindre vanlige. Biopolyetylen er kjemisk identisk med konvensjonell polyetylen, men laget av sukkerrør. Den er ikke biologisk nedbrytbar, men den har et lavere karbonavtrykk.

Bioplast står overfor utfordringer. De koster mer enn konvensjonell plast. De konkurrerer med matvekster om land. De kan forurense resirkuleringsstrømmer fordi de ser ut som konvensjonell plast, men oppfører seg annerledes. Infrastrukturen for kompostering er begrenset. Og merkelappen bioplast kan villede forbrukerne til å tro at et produkt vil forsvinne i hagen deres.

Bioplast er ikke en løsning på plastforurensning. Det er ett alternativ, og fordelene avhenger av hvordan det produseres, brukes og kastes.