En tørke rammer et maisbelte, og noen åkre gir dobbelt så mye som andre. Agrigenomikk spør hvorfor. Den anvender genomikk i landbruket, og studerer DNA i avlinger og husdyr for å finne genene bak avling, sykdomsresistens, tørketoleranse og næringsinnhold. Målet er å avle bedre planter og dyr raskere enn tradisjonell seleksjon tillater.

Tradisjonell avl er avhengig av observasjon og tålmodighet. En oppdretter krysser to varianter, dyrker avkommet og velger det beste. Det tar år. Genomiske verktøy forkorter syklusen. Oppdrettere sekvenserer DNA-et til tusenvis av planter, identifiserer markører knyttet til ønskelige egenskaper og velger frøplanter før de i det hele tatt når åkeren. Genomisk seleksjon har forvandlet melkeavlen og sprer seg til hvete, ris og mais.

Teknologien reiser også spørsmål. Genredigering med CRISPR kan introdusere egenskaper som aldri ville oppstått gjennom konvensjonell avl. Hvem bestemmer hvilke redigeringer som er akseptable? Hvem eier de resulterende frøene? Bønder i utviklingsland har kanskje ikke råd til lisensavgiftene. Vitenskapen beveger seg raskt. Reglene beveger seg sakte.

Agrigenomikk handler ikke bare om større avlinger. Det handler om å fø en voksende befolkning på mindre land, med mindre vann, i et klima i endring. Det er utfordringen feltet prøver å møte.