Sonering er et sett med kommunale forskrifter som styrer hvordan areal kan brukes og hvor mye som kan bygges på det. Det deler en by inn i distrikter – bolig, næringsbygg, industri og blandet bruk – og setter regler for hver av dem. Disse reglene dekker bygningshøyde, tetthet, tilbakeslag, parkering og tillatt bruk.

Soneinndeling former byer i stor grad. Den bestemmer hvor folk bor, hvor de jobber og hvor langt de må reise mellom de to. Den bestemmer om et nabolag har en butikk på hjørnet eller bare hus. Den bestemmer om en bygning kan være høy eller må være lav. Det er et av de kraftigste verktøyene en by har.

Soneinndeling har en komplisert historie. Den har blitt brukt for å beskytte nabolag mot uforenlig bruk, men også for å ekskludere mennesker og håndheve segregering. Mange byer reformerer nå soneinndelingen for å tillate flere boliger, mer blandet bruk og flere gangbare nabolag. Debatten er ofte opphetet fordi soneinndeling påvirker eiendomsverdier og livskvalitet.

For arkitekter og utbyggere er reguleringsplanlegging den første begrensningen man må forstå. En tomtes reguleringsplan bestemmer hva som kan bygges før en eneste grense er trukket. Ignorerer man den, vil prosjektet mislykkes i tillatelsesfasen.