Beitemark er udyrket mark som brukes til beite, vanligvis for tørr, for steinete eller for bratt til å dyrkes på. Den dekker omtrent halvparten av jordens landoverflate, fra det amerikanske vesten og den australske outbacken til Sahel og steppene i Sentral-Asia. Det meste av det er gressland, buskmark eller savanne.

Disse landområdene forvaltes med svært lav intensitet. En ku kan trenge dusinvis av hektar for å finne nok fôr. Nedbør er uforutsigbar, og tørke er et tilbakevendende trekk. Gjetere og ranchere flytter dyr med årstidene og følger gresset. I noen regioner deler dyrelivet utbredelsen med husdyr, og konflikter om vann og fôr er konstante.

Vanlige beitemarkstyper

• Kortgress og blandet gressprærie
• Ørkenbusk og salviesteppe
• Tropisk savanne og tornekrat
• Alpine og subalpine enger

Overbeiting er den største trusselen. Når dyr holdes på samme jord for lenge, forsvinner spiselige planter, bar jord kommer til syne, og erosjon følger. Rotasjonsbeiting, hvileperioder og besetningsrater tilpasset nedbør er standardverktøyene for å holde beitemarkene sunne.