Fôr er det beitende dyr spiser rett fra bakken: gress, kløver, alfalfa og andre urteaktige planter. Det er det billigste fôret en bonde kan tilby, og for drøvtyggere som storfe og sauer er det også det mest naturlige.

Beiteforvaltning er en ferdighet i seg selv. Setter du for mange dyr på en beitemark, vil de spise den ned til bar jord, noe som inviterer til ugress og erosjon. Flytter du dem for tidlig, etterlater de seg godt fôr. Rotasjonsbeiting, der flokker flyttes mellom inngjerdede beitemarker med noen få dagers mellomrom, etterligner mønsteret til ville flokker og gir plantene tid til å vokse opp igjen.

Viktige fôrvekster

• Flerårig raigras og høysvingel for kjølige klimaer
• Bermudagress og bahiagrass for varme områder
• Alfalfa og kløver for høyt proteininnhold
• Innfødte utbredelsesplanter for tørre beitemarker

Fôrkvaliteten synker etter hvert som plantene modnes og setter frø. Bønder bruker tiden på å beite eller slå for å fange opp avlingen på sitt mest næringsrike stadium, vanligvis rett før blomstring.