Fôr er fôr som bønder gir dyrene sine, i stedet for å la dyrene beite selv. Høy, halm, silofôr og hakkede grønne avlinger teller alle. Forskjellen fra grovfôr er viktig: grovfôr spises der det vokser, fôr høstes og bæres.

Godt fôr er ryggraden i husdyrhold på steder med kalde vintre eller tørre årstider, når beite ikke er tilgjengelig. En melkebesetning i Wisconsin kan spise alfalfahøy i fem måneder av året. En landsby i Sahel kan være avhengig av lagrede avlingsrester, som hirsestilker og jordnøtthals, for å få kveget gjennom den tørre årstiden.

Vanlige fôrtyper

• Høy: tørket gress eller belgfrukter, presset i baller og lagret
• Ensilasje: fermentert fuktig fôr som holdes lufttett
• Halm: tørre stilker som blir igjen etter kornhøsting
• Røtter og knoller: fôrbeter, kålrot, kassava

Kvaliteten varierer enormt. Hvis gresset slås for sent, mister det protein og blir seigt. Hvis høyet lagres for vått, kan det mugne og til og med ta fyr. Bønder bedømmer fôret etter lukt, farge og hvor ivrig dyrene spiser det.