Brakklegging beskriver jordbruksland som har blitt liggende ubeplantet i én eller flere vekstsesonger for å la jorden gjenvinne fruktbarheten, akkumulere fuktighet og bryte skadedyr- og sykdomssykluser. Praksisen er eldgammel: Romerske bønder vekslet korn med brakklegging, og det middelalderske trefeltssystemet la en tredjedel av landet brakklegging hvert år. Brakklegging kan være bar, der ugress bekjempes med jordbearbeiding eller herbicidbruk, eller vegetert, der en dekkvekst dyrkes og senere innlemmes. I tørrlandbruk lagrer sommerbrakklegging vinternedbør for den påfølgende avlingen, selv om det også gjør jorden sårbar for erosjon og reduserer den totale produksjonen per hektar. I EU krevde brakkleggingspolitikk en gang at bønder skulle la land ligge brakklegging for å redusere overskudd og støtte biologisk mangfold; i dag oppmuntrer økologiske fokusområder og landbruksmiljøordninger til lignende praksiser. Brakklegging gir habitat for dyreliv og kan brukes til beiting eller høy. Moderne rotasjoner reduserer ofte barbrakklegging til fordel for dekkvekster og diversifiserte sekvenser.