En protese erstatter en manglende kroppsdel. De fleste er lemmer: armer, hender, ben, føtter. Noen er kosmetiske. Andre er funksjonelle, designet for å gjenopprette bevegelse og uavhengighet. Feltet ligger i skjæringspunktet mellom medisin, mekanikk og robotikk.

Kroppsdrevne proteser bruker kabler og seler. Brukerens skulder eller gjenværende lem trekker i en kabel for å åpne en krok eller bøye en albue. De er slitesterke og lette. Myoelektriske proteser bruker elektroder på huden for å lese muskelsignaler. Signalet driver en motor i protesehånden. Mikroprosessor-knærne bruker sensorer for å justere demping i sanntid, slik at brukerne kan gå ned trappene mer naturlig.

Protesetyper

• Passiv: kosmetisk, ingen bevegelige deler.
• Kroppsdrevet: kabler og ledningsnett, brukerdrevet.
• Myoelektrisk: muskelsignalstyrt, motorisert.
• Mikroprosessor: sensorstyrt, adaptiv.
• Osseointegrert: festet direkte til beinet.

Utfordringene er komfort, kontroll og tilbakemelding. En protesehylse må passe presist, ellers forårsaker den smerte og hudskade. Kontrollen er begrenset av antall tilgjengelige muskelsignaler. Tilbakemelding er nesten ikke-eksisterende. En bruker kan ikke føle hva protesehånden berører. Forskning tar sikte på å løse dette med målrettet muskelreinnervasjon, der nerver omdirigeres for å gi flere kontrollsignaler, og med sensorisk tilbakemelding som stimulerer nerver til å skape berøringssanselser. Avanserte proteser er dyre og ikke universelt tilgjengelige. Men for mange brukere er en god protese transformerende. Den gjenoppretter funksjoner som folk flest tar for gitt.