Utpekte soner i havet der menneskelig aktivitet er begrenset eller forbudt er kjent som marine verneområder, eller MPA-er. Beskyttelsesnivået varierer fra flerbruksområder som tillater regulert fiske til reservater med fullstendig fiskeforbud der utvinning er forbudt.

Godt håndhevede maritime havområder kan øke forekomsten, størrelsen og mangfoldet av arter innenfor sine grenser, og gjennom utslipp av voksne arter og larver kan de også være til fordel for tilstøtende fiskeplasser. De beskytter kritiske habitater som gyteområder, korallrev og undersjøiske fjell. Effektiviteten avhenger av størrelse, beliggenhet, beskyttelsesnivå og samsvar.

Globale mål krever betydelig utvidelse av nettverket av marine havområder, inkludert i åpent hav. Utfordringene inkluderer håndheving i avsidesliggende områder, rettferdig inkludering av lokalsamfunn og å sikre at verneområder er representative for hele spekteret av marine habitater. Vitenskapelig overvåking er avgjørende for å demonstrere resultater og tilpasse forvaltningen.

Et reservat uten fiskefangst som bare er en linje på et kart gir liten nytte; et som respekteres kan forvandle et utarmet rev i løpet av et tiår.