Visse hjernekretser får bestemte stimuli og handlinger til å føles verdt å forfølge. Disse banene, samlet kalt belønningssystemet, evaluerer verdien av utfall, motiverer tilnærmingsatferd og forsterker handlingene som produserte utfallene.

Kjerneelementer inkluderer dopaminneuroner i det ventrale tegmentale området og substantia nigra, deres projeksjoner til nucleus accumbens og prefrontal cortex, og sammenkoblede strukturer som amygdala og orbitofrontal cortex. Fasiske dopaminsignaler rapporterer feil i belønningsprediksjon, oppdaterer forventninger og veileder læring. Andre transmittere og peptider bidrar til den hedoniske «liking»-komponenten og til innsatsen man er villig til å bruke.

Narkotikamisbruk aktiverer kunstig disse kretsene, og produserer sterk forsterkning som kan overstyre naturlige belønninger. Naturlige belønninger – mat, sosial kontakt, nyhet – engasjerer de samme banene under fysiologiske forhold. Dysfunksjon bidrar til avhengighet, depresjon og motivasjonsunderskudd. Kartlegging og modulering av belønningssystemet er fortsatt en sentral oppgave i både grunnleggende og translasjonell nevrovitenskap.

• Kretser som formidler nytelse og forsterkning
• Sentrert på mesolimbiske dopaminprojeksjoner
• Signalerer prediksjonsfeil og motiverer til handling
• Kapret av avhengighetsskapende stoffer