Poesi beveger seg ofte til et målbart taktslag. Taktmeter er det rytmiske mønsteret som skapes av arrangementet av betonte og ubetonede stavelser. Jambisk pentameter – fem fot med ubetonede-betonede par – har vært en dominerende taktart i engelsk vers i århundrer. Andre taktarter (trokaisk, anapestisk, daktilisk) produserer forskjellige effekter av hastighet, vekt eller letthet.

Skanning er praksisen med å markere betoningene og dele linjen inn i fot. Perfekt regelmessighet er sjelden; dyktige poeter varierer mønsteret for å unngå monotoni og for å fremheve bestemte ord. Spenningen mellom den forventede taktarten og den faktiske talte rytmen er en del av versets uttrykkskraft.

Fri vers mangler vanlig versmål, men selv fri vers beholder ofte rytmisk frasering. Å forstå versmål hjelper leserne å høre musikken i tradisjonell poesi og sette pris på valgene poeter tar. Det er et teknisk verktøy, men dets endelige formål er estetisk: å forme opplevelsen av linjen når den leses høyt eller høres stille i sinnet.