Drikkevann er trygt å drikke. Det oppfyller standarder for mikrobielle, kjemiske og fysiske forurensninger. Det ser klart ut, lukter rent og smaker akseptabelt. De fleste i utviklede land tar det for gitt. Milliarder av mennesker har det ikke.

Behandling av drikkevann innebærer flere trinn. Koagulering og flokkulering klumper smusspartikler sammen. Sedimentering lar dem legge seg. Filtrering fjerner gjenværende partikler. Desinfeksjon, vanligvis med klor eller ultrafiolett lys, dreper patogener. Noen systemer tilsetter fluor for å forhindre tannråte. Den nøyaktige prosessen avhenger av kilden: elver, innsjøer, reservoarer eller underjordiske akviferer.

Hva drikkevann ikke må inneholde

• Patogene bakterier, virus og parasitter.
• Overdreven mengde bly, arsenikk, nitrat eller andre kjemikalier.
• Skadelige nivåer av desinfeksjonsbiprodukter.
• Mikroplast og industrielle forurensninger overvåkes i økende grad.
• Uakseptabel smak, lukt eller farge.

Verdens helseorganisasjon anslår at milliarder av mennesker mangler trygt administrert drikkevann. Konsekvensene er alvorlige: diarésykdom, kolera, tyfus og barnedødelighet. I utviklede land er aldrende rør og blyledninger fortsatt et problem. Flint, Michigan, er det mest kjente nyere eksemplet. Drikkevann er ikke bare en teknisk bragd. Det er et fundament for folkehelsen, og vedlikehold av det krever konstante investeringer.