Forurensning fra andre kilder kommer fra overalt, og ingen steder i det hele tatt. Regnvann og smeltevann skyller over åkre, gater, plener og byggeplasser og plukker opp gjødsel, olje, plantevernmidler og sedimenter. Denne blandingen renner ut i bekker, innsjøer og grunnvann uten å passere gjennom et rør eller et renseanlegg.

Begrepet fikk fotfeste på 1970-tallet da regulatorer innså at det ikke var nok å kontrollere fabrikkrør og kloakkutslipp. Elvene var fortsatt forringet. Forurensningen var diffus, ført med avrenning fra millioner av små kilder. Jordbruk er den største bidragsyteren i mange nedbørsfelt, etterfulgt av byavrenning og atmosfærisk avsetning.

Vanlige kilder og løsninger

• Gjødsel og husdyrgjødsel fra åkre.
• Olje og kjemikalier fra parkeringsplasser og veier.
• Sediment fra bygge- og hogstplasser.
• Plenkjemikalier fra forstadsområder.
• Løsningene inkluderer buffersoner, regnhager, dekkvekster og feiing av gater.

Forurensning fra ikke-punktkilder er vanskelig å regulere fordi det ikke finnes én enkelt skorstein å nevne. Vannloven fokuserer på punktkilder, og overlater ikke-punktforurensning til statlige og lokale programmer. Frivillig praksis, kostnadsdelingsprogrammer og utdanningskampanjer gjør mye av arbeidet. Utfordringen er skala. Millioner av små avgjørelser, hva man skal plante, hvor man skal parkere, når man skal gjødsle, legger opp til vannkvaliteten i en hel region. Det er et problem som alle bidrar til, og som alle kan bidra til å løse.