I en hage vokser planter til de går tom for vann, lys eller plass. Det som går tom først er den begrensende faktoren. Konseptet er sentralt i økologi. Det beskriver ressursen eller tilstanden som begrenser populasjonsveksten. Uten grenser ville populasjoner vokse eksponentielt for alltid. I praksis er det alltid noe som går tom: mat, reirplasser, mineraler eller evnen til å tolerere kulde, tørke eller sykdom.

Justus von Liebig foreslo minimumsloven på 1800-tallet og argumenterte for at vekst ikke bestemmes av totale ressurser, men av den knappeste. En åker med rikelig med nitrogen og fosfor, men uten vann, vil mislykkes. Å tilsette mer nitrogen gjør ingenting. Den begrensende faktoren er vann. Prinsippet gjelder også for dyr. En hjortebestand kan være begrenset av vinterfôr i ett område og av rovdyr i et annet. Når forholdene endrer seg, endrer den begrensende faktoren seg. Å forvalte økosystemer betyr å forstå hvilken faktor som betyr mest på et gitt tidspunkt.

Vanlige begrensende faktorer

• Tilgjengelighet av mat og vann.
• Plass og ly.
• Rovdyr og sykdom.
• Temperatur og andre klimaforhold.

Det er ikke alltid lett å identifisere den begrensende faktoren. Det krever observasjon og ofte eksperimenter. Men uten det kan man bomme fullstendig på målet når man prøver å hjelpe en populasjon.