Økologer beskrev en gang suksesjon som en serie stadier som ender i et stabilt klimakssamfunn. Et bart jorde viker for gress, deretter busker, så pionertrær og til slutt en moden skog som består til den forstyrres. Ideen var sentral i arbeidet til Frederic Clements tidlig på 1900-tallet. Han hevdet at hver region hadde et enkelt klimaks bestemt av klimaet, og at suksesjonen beveget seg mot det som en organisme som utvikler seg mot voksenlivet.

Dette synet har i stor grad blitt erstattet. Moderne økologi ser på samfunn som dynamiske og forstyrrelsesdrevne. En skog når kanskje aldri et stabilt endepunkt. Branner, stormer, insekter og menneskelig arealbruk tilbakestiller suksesjonen gjentatte ganger. Henry Gleason argumenterte på 1920-tallet for at samfunn er løse samlinger av arter som reagerer individuelt på forhold, ikke integrerte superorganismer. Hans syn fikk støtte over tid. I dag snakker økologer om sen-suksesjonelle eller gammelvoksende samfunn snarere enn et enkelt klimaks.

Suksesjonsstadier

• Pionerarter: de første som koloniserte barmark.
• Mellomliggende arter: busker og hurtigvoksende trær.
• Sent-suksesjonell: saktevoksende, skyggetolerante trær.
• Forstyrrelse: brann, storm eller menneskelig bruk tilbakestiller sekvensen.

Gammelskoger er fortsatt viktige. De holder på karbon, huser arter som ikke finnes noe annet sted, og tar århundrer å utvikle seg. Å beskytte dem handler ikke om å nå et klimaks. Det handler om å la naturlige prosesser fortsette.