En bjelke bærer last over et spenn. Det er et horisontalt element som støtter vekten av et gulv, et tak eller en bro. Lasten skyves ned, og bjelken motstår. Toppen av bjelken går i kompresjon, bunnen i spenning, og midten motstår skjær. Det er derfor en bjelke er dypest på midten og ofte konisk i endene. Materialet plasseres der kreftene er størst.

Bjelker finnes i mange materialer. En trebjelke er enkel å kutte og feste, men har begrenset spennvidde. En stålbjelke, som en I-bjelke eller en bred flensbjelke, bærer tunge belastninger over lange avstander. En armert betongbjelke kombinerer betongens trykkfasthet med stålets strekkfasthet. En konstruert trebjelke, som limtre eller LVL, tillater lengre spennvidder enn heltre saget trelast. Hver har sitt eget spennvidde-til-dybde-forhold, som bestemmer hvor dyp bjelken må være for et gitt spennvidde.

Nedbøyning styrer ofte designet mer enn styrken. En gulvbjelke som henger for mye føles sprettformet og kan sprekke overflater. Byggeforskrifter begrenser nedbøyningen til en brøkdel av spennet, ofte L/360 for gulv. Forbindelser er også viktige. En bjelke må overføre lasten sin til søyler, vegger eller overliggere. En svak forbindelse kan rive ned en ellers solid konstruksjon. Ingeniører detaljerer disse skjøtene nøye ved hjelp av plater, bolter, sveiser og oppheng.