Belysning former alt i en film. Det bestemmer hva publikum ser og hvordan de føler om det. Et ansikt opplyst nedenfra ser dystert ut. Et ansikt opplyst ovenfra ser engleaktig ut. Et rom opplyst med varmt wolfram føles koselig. Et rom opplyst med kjølig lysstoffrør føles klinisk. Belysning handler ikke bare om synlighet. Det handler om stemning, tone og mening. Det er et av de kraftigste verktøyene i kino.

Belysning har flere egenskaper. Intensiteten bestemmer hvor sterkt lyset er. Fargen bestemmer hvor varmt eller kaldt det er. Retningen bestemmer hvor skyggene faller. Kvaliteten bestemmer om lyset er hardt eller mykt. Hardt lys skaper skarpe, definerte skygger. Mykt lys skaper gradvise, diffuse skygger. Valget av hver egenskap påvirker bildet. En filmfotograf kombinerer flere lys for å skape et kontrollert, dimensjonalt utseende. Trepunktsoppsettet, med toneart, fyll og bakgrunnsbelysning, er et standard utgangspunkt. Men dyktige filmfotografer går langt utover det.

Belysning har også en praktisk dimensjon. Den må være konsistent på tvers av opptakene. Den må være motivert av scenen. Hvis en lampe er synlig i bildet, må lyset den kaster matche dens posisjon og farge. Hvis scenen er satt om natten, må belysningen se ut som natt, selv om den ble filmet på dagtid. Håndverket er teknisk og kreativt. Det krever forståelse av fysikk og et øye for komposisjon. Den beste belysningen er usynlig. Publikum føler bare stemningen.