I 1975 utviklet Georges Köhler og César Milstein en teknikk for å produsere identiske antistoffer fra en enkelt cellelinje. De fusjonerte en antistoffproduserende B-celle med en myelomcelle, og skapte dermed et hybridom som kunne dele seg i det uendelige og produsere et enkelt antistoff. Monoklonale antistoffer ble født. Oppdagelsen vant Nobelprisen i 1984.

Et monoklonalt antistoff binder seg til ett spesifikt mål, kalt en epitop. Denne spesifisiteten gjør dem til kraftige legemidler. De kan blokkere et protein som driver kreft, flagge en kreftcelle for destruksjon av immunsystemet, eller nøytralisere et virus. De kan også levere en nyttelast medikamenter direkte til en målcelle. Det første terapeutiske monoklonale antistoffet, muromonab, ble godkjent i 1986. Siden den gang har hundrevis blitt godkjent for kreft, autoimmune sykdommer, infeksjonssykdommer og migrene.

Monoklonale antistoffer produseres i cellekulturer fra pattedyr, vanligvis kinesiske hamstereggceller. Prosessen er dyr og kompleks. Antistoffene må renses fra kulturbuljongen og testes for styrke, renhet og sikkerhet. De gis vanligvis ved intravenøs infusjon eller subkutan injeksjon fordi de vil bli fordøyd hvis de svelges.

Navnene på monoklonale antistoffer avslører deres opprinnelse. Humane antistoffer ender på -umab. Humaniserte antistoffer ender på -zumab. Kimære antistoffer ender på -ximab. Suffikset er ikke bare en merkelapp. Det forteller deg hvor mye av molekylet som er humant og hvor sannsynlig det er at det utløser en immunrespons.