Sentralbanker styrer økonomien med pengepolitikk. De hever eller senker renten, kjøper eller selger statspapirer og justerer reservekravene. Målet er å holde inflasjonen lav, sysselsettingen høy og det finansielle systemet stabilt. I USA har den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) et dobbelt mandat: maksimal sysselsetting og prisstabilitet. Den europeiske sentralbanken (ESB) har som mål å ha en inflasjon nær 2 prosent. Bank of Japan har ført aggressive lettelser i flere tiår.

Hovedverktøyet er styringsrenten. Når sentralbanken hever den føderale styringsrenten, øker lånekostnadene i hele økonomien. Boliglån, billån og kredittkortrenter følger etter. Bedrifter investerer mindre. Forbrukerne bruker mindre. Inflasjonen kjøles ned, men veksten avtar. Når sentralbanken kutter renten, skjer det motsatte. Lavere renter stimulerer låneopptak og forbruk. Utfordringen er timing. Handle for sent, og inflasjonen stiger. Handle for tidlig, og økonomien stopper opp.

Når rentene treffer null, tyr sentralbankene til ukonvensjonelle verktøy. Kvantitative lettelser kjøper langsiktige obligasjoner for å presse ned langsiktige renter og injisere likviditet. Fremtidsrettet veiledning kommuniserer fremtidige politiske intensjoner for å forme forventningene. Rentekurvekontroll setter et direkte tak på langsiktige renter. Disse verktøyene ble brukt aggressivt etter 2008 og igjen i 2020.

Pengepolitikken er ikke allmektig. Den kan ikke fikse tilbudssjokk, finanspolitiske underskudd eller strukturelle problemer. Den virker med en viss etterslep. Og effektene er ujevne og hjelper kapitaleiere mer enn lønnsmottakere. Grensene for pengepolitikken blir stadig tydeligere.