Hedgefond samler penger fra velstående investorer og institusjoner og følger strategier som tradisjonelle fond unngår. Det første fondet, åpnet av Alfred Winslow Jones i 1949, kombinerte lange posisjoner med shortsalg for å redusere markedseksponering. Navnet ble værende selv om strategiene ble mangedoblet. I dag handler hedgefond med aksjer, obligasjoner, valutaer, råvarer og derivater, ofte med lånte penger.

Den juridiske strukturen er viktig. I USA er de fleste hedgefond private partnerskap som kun er åpne for akkrediterte investorer og kvalifiserte kjøpere. Dette begrenser reguleringen. Fondene kan bruke gearing, shortsalg og konsentrerte posisjoner som verdipapirfond ikke kan. Til gjengjeld aksepterer investorene høyere risiko og begrenset mulighet til å ta ut penger. Bindingsperioder på ett år eller mer er vanlige.

Gebyrene er høye. Den tradisjonelle modellen er 2 prosent av eiendelene pluss 20 prosent av overskuddet, selv om konkurransen har presset noen av gebyrene ned. Forvalterne hevder at gebyrene samsvarer med interessene. Kritikere påpeker at de fleste hedgefond presterer dårligere enn enkle indeksfond etter gebyrer. Et mindretall oppnår spektakulær avkastning, og disse forvalterne tiltrekker seg mesteparten av kapitalen.

Hedgefond er ikke én strategi. Globale makrofond satser på renter og valutaer. Long-short aksjefond velger vinnere og short tapere. Hendelsesdrevne fond handler med fusjoner og konkurser. Kvantitetsfond bruker algoritmer. Etiketten beskriver strukturen, ikke tilnærmingen.