Banker opererer på tvers av landegrenser, men reguleringen er nasjonal. Denne uoverensstemmelsen skapte problemer. På 1970-tallet truet bankkonkurser i ett land stabiliteten i andre. Som svar dannet sentralbanksjefer fra ti land Baselkomiteen for banktilsyn i 1974. Komiteen møtes i Basel i Sveits og utsteder standarder som landene frivillig tar i bruk.

Den første Basel-avtalen, i 1988, satte minimumskrav til kapital. Banker måtte ha en kapital tilsvarende minst 8 prosent av sine risikovektede eiendeler. Det betydde at en bank med 100 millioner dollar i lån måtte ha 8 millioner dollar i kapital. Tanken var å sikre at bankene kunne absorbere tap uten å gå konkurs. Basel II, i 2004, forbedret reglene, slik at bankene kunne bruke interne modeller for å vurdere risiko. Denne tilnærmingen slo tilbake i 2008, da disse modellene undervurderte risikoen ved boliglånssikrede verdipapirer.

Basel III, som ble vedtatt i 2010 og faset inn i løpet av det påfølgende tiåret, strammet inn kapitalkravene, la til en gjeldsgrad og innførte likviditetsregler. Banker må ha nok likvide midler av høy kvalitet til å overleve et 30-dagers stresscenario. De må også opprettholde en motsyklisk buffer som bygger seg opp i gode tider og kan frigjøres i dårlige tider.

Basel-avtalene er ikke lov. De er standarder. Hvert land implementerer dem gjennom sine egne forskrifter. USA, EU og andre jurisdiksjoner har tatt i bruk versjoner av Basel III, men ikke identisk. Forskjellene er viktige for internasjonale banker.