Kollisjonstester er kontrollerte kollisjoner som brukes til å evaluere et kjøretøys sikkerhet. De kjøres av offentlige etater og uavhengige organisasjoner over hele verden. I USA kjører National Highway Traffic Safety Administration New Car Assessment Program, som vurderer kjøretøy på front-, side- og veltebeskyttelse. Insurance Institute for Highway Safety kjører sine egne tester, inkludert den lille overlappende fronttesten, som er spesielt krevende.

En kollisjonstest bruker instrumenterte dukker som måler kreftene på hode, nakke, bryst og ben. Høyhastighetskameraer fanger opp sammenstøtet med tusenvis av bilder per sekund. Ingeniører analyserer deformasjonen av strukturen, tidspunktet for kollisjonsputeutløsning og bevegelsen til dukkene. Resultatene blir scoret og publisert, og forbrukerne bruker dem til å sammenligne kjøretøy.

Testene har endret biler. På 1990-tallet hadde mange kjøretøy dårlig sidekollisjonsbeskyttelse. Nå er sidekollisjonsputer og sterkere strukturer standard. Den lille overlappingstesten, introdusert i 2012, avdekket svakheter i mange kjøretøy og førte til redesign. Bilprodusenter tilpasser seg testene fordi rangeringer påvirker salget.

Krasjtester er ikke perfekte. De simulerer spesifikke kollisjonstyper, ikke alle mulige ulykker. Ekte kollisjoner involverer forskjellige hastigheter, vinkler og kjøretøystørrelser. Men testene har reddet tusenvis av liv, og de fortsetter å heve standarden.