I 1967 la Jocelyn Bell Burnell merke til et radiosignal som pulserte hvert 1,337 sekund. Det var så regelmessig at teamet kort kalte det LGM-1, for små grønne menn. Det viste seg å være en pulsar, en raskt roterende nøytronstjerne som sender ut strålingsstråler fra sine magnetiske poler. Når stjernen roterer, sveiper strålene forbi jorden som et fyrtårn, og produserer en puls med hver rotasjon.

Pulsarer er utrolig stabile klokker. Noen roterer hundrevis av ganger i sekundet, med perioder som er nøyaktige til bedre enn en milliondel av et sekund. Denne presisjonen gjør dem nyttige for å teste generell relativitetsteori, oppdage gravitasjonsbølger og til og med navigere romfartøy. Voyager-sondene har et pulsarkart på sine gylne plater som viser jordens plassering i galaksen.

Ikke alle pulsarer er like. De fleste pulserer i radiobølger, men noen sender ut røntgenstråler eller gammastråler. Magnetarer er en type pulsar med ekstremt sterke magnetfelt. Millisekundpulsarer har blitt dannet ved å tiltrekke seg materie fra en ledsagerstjerne. De er de mest presise klokkene i universet.

Oppdagelsen av pulsarer vant Nobelprisen i 1974. Bell Burnell, som gjorde den første observasjonen, ble ikke inkludert, en avgjørelse som fortsatt er kontroversiell.