Hver bygning har en historie som starter før bygging og slutter lenge etter riving. Livssyklusanalyse, eller LCA, prøver å måle miljøpåvirkningen av hele historien. Den teller energi, vann og materialer som forbrukes i hvert trinn, og utslipp og avfall som produseres.

Fasene inkluderer vanligvis utvinning av råvarer, produksjon, transport, bygging, drift, vedlikehold og avhending eller resirkulering ved endt levetid. For de fleste bygninger dominerer driftsfasen fordi oppvarming og kjøling forbruker så mye energi over flere tiår. Men etter hvert som bygninger blir mer effektive, begynner karbonet som er innebygd i materialer og konstruksjon å bety mer.

LCA-resultater uttrykkes ofte som én enkelt konsekvensscore, men detaljene er viktige. Et materiale med lave karbonutslipp kan bruke lite vann. En bygning som sparer energi i drift kan være avhengig av kompositter som er vanskelige å resirkulere. Gode LCA-studier rapporterer flere konsekvenskategorier, ikke bare én.

Metoden er standardisert av ISO 14040 og 14044, noe som gjør sammenligninger meningsfulle. Den er ikke perfekt. Datahull og antagelser kan forvrenge resultatene. Likevel er det det mest grundige verktøyet som er tilgjengelig for å forstå en bygnings reelle miljøkostnader.