Et legemiddel kan bli godkjent og fortsatt være utenfor rekkevidde hvis ingen betaler for det. Refusjon er prosessen der forsikringsselskaper, myndigheter eller arbeidsgivere betaler for medisiner. I mange land forhandler et nasjonalt helsesystem priser og bestemmer hvilke legemidler som dekkes. I andre administrerer private forsikringsselskaper medisinlister og egenandeler. Resultatet er et lappeteppe av dekning som varierer mye etter land, plan og legemiddel.

Refusjonsbeslutninger vurderer kostnader, effekt og budsjettpåvirkning. Vurderingsorganer for helseteknologi, som NICE i Storbritannia og ICER i USA, vurderer om et legemiddel gir god valuta for pengene. De sammenligner legemidlet med eksisterende behandlinger og beregner kostnadseffektivitetsforhold. Et legemiddel som er effektivt, men veldig dyrt, kan være begrenset til visse pasienter eller ikke dekkes i det hele tatt. Produsenter forhandler med betalere, noen ganger tilbyr de rabatter eller resultatbaserte kontrakter. Pasienter kan oppleve egenandeler, egenandeler eller samforsikring, noe som kan påvirke etterlevelsen.

Nøkkelbegreper:

• Dekning.
• Copay.
• Montforsikring.
• Formularnivå.
• Forhåndsgodkjenning.

Refusjon er en av de viktigste mekanismene for å kontrollere medisinutgifter. Den former også hvilke medisiner pasienter faktisk har tilgang til.