Alexander Fleming la merke til i 1928 at en muggsopp hadde drept bakteriene på en av petriskålene hans. Denne observasjonen førte til penicillin og til et århundre med medisiner som forvandlet en gang dødelige infeksjoner til mindre ulemper. Antibiotika dreper bakterier eller hindrer dem i å formere seg. De gjør ingenting mot virus, og det er derfor en forkjølelse eller influensa ikke vil reagere på dem.

Hovedklassene angriper forskjellige bakterielle mål. Penicilliner og cefalosporiner bryter ned celleveggen. Tetracykliner og makrolider blokkerer proteinsyntesen. Fluorokinoloner forstyrrer DNA-replikasjonen. Hver klasse har et spektrum, som betyr utvalget av bakterier den dekker, og et sett med bivirkninger. Bredspektrede legemidler rammer mange arter; smalspektrede legemidler rammer noen få. Å velge godt betyr å matche legemidlet med bakterien, ideelt sett etter en dyrking.

Resistens er det sentrale problemet med moderne antibiotikabruk:

• Overforbruk.
• Ufullstendige kurs.
• Bruk i landbruket.
• Få nye legemidler.

Antibiotikaforvaltningsprogrammer på sykehus har som mål å foreskrive riktig legemiddel, i riktig dose, for riktig varighet. Innsatsen er enkel: infeksjoner som en gang var enkle å behandle blir vanskeligere.