Smerte er et signal, og smertestillende midler demper det. Ordet dekker et bredt spekter av legemidler, fra paracetamol kjøpt på en bensinstasjon til morfin gitt på en operasjonsstue. Det de har til felles er evnen til å redusere smerteoppfatningen uten nødvendigvis å forårsake bevissthetstap, noe som er det som skiller dem fra anestetika.

Hovedfamiliene virker på forskjellige måter. Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler som ibuprofen blokkerer enzymer kalt COX-1 og COX-2, og reduserer prostaglandiner som sensibiliserer nerveender. Paracetamol virker sentralt, selv om den eksakte mekanismen fortsatt er omdiskutert. Opioider binder seg til my-reseptorer i hjernen og ryggmargen, og endrer hvordan smerte oppfattes og hvor plagsomt det føles. Hver familie har sine egne risikoer: mage-tarmblødning for NSAIDs, levertoksisitet for paracetamol ved overdose, respirasjonsdepresjon og avhengighet av opioider.

Å velge mellom dem er en praktisk øvelse:

• Mild smerte.
• Betennelsessmerter.
• Alvorlige smerter eller smerter etter operasjon.
• Nevropatisk smerte.

WHOs tretrinnsstige, publisert i 1986 for kreftsmerter, veileder fortsatt mange behandlingsplaner i dag.