Avhengighet er en tilstand preget av tvangsinnblanding i et stoff eller en tvangsinnblanding i atferd til tross for skadelige konsekvenser. Personen fortsetter å søke etter stoffet eller aktiviteten selv når det skader helse, relasjoner, arbeid og selvrespekt.

Nevrobiologisk sett kaprer avhengighetsskapende stoffer hjernens belønningskretser, spesielt dopaminbanene som normalt forsterker overlevelsesrelatert atferd. Gjentatt eksponering produserer toleranse – mer av stoffet er nødvendig for samme effekt – og avhengighet, slik at abstinenssymptomer oppstår når bruken opphører. Begjær kan vedvare lenge etter at kroppen har kvittet seg med stoffet, drevet av betingede signaler og av varige endringer i hjernens kretser. Atferdsavhengighet som gambling aktiverer overlappende systemer.

Ikke alle som bruker et stoff blir avhengige. Genetisk sårbarhet, tidlig stress, psykiske helsetilstander og sosialt miljø påvirker alle risikoen. Behandlingsmetoder inkluderer medisiner for å lette abstinenser eller blokkere stoffets effekter, kognitiv atferdsterapi for å endre vaner og mestringsstrategier, og gjensidige hjelpegrupper som gir struktur og ansvarlighet. Tilbakefall er vanlig og blir bedre sett på som en del av det kroniske forløpet enn som moralsk svikt.

Avhengighet innsnevrer livet helt til stoffet eller atferden blir det organiserende prinsippet. Tilfriskning er den langsomme utvidelsen av det livet igjen.