To toner med samme tonehøyde og varighet kan høres helt forskjellige ut, avhengig av hvordan de begynner og slutter. Artikulasjon beskriver disse forskjellene. Legato forbinder toner jevnt; staccato forkorter dem; aksenter gir utvalgte toner ekstra vekt.

Strykere varierer buetrykk og hastighet. Blåsere kontrollerer tunge og luft. Pianister justerer angrep og slipp. Sangere former konsonanter og vokaler. Markeringene i partituret styrer disse valgene, men erfarne utøvere bruker også artikulasjon instinktivt for å tydeliggjøre frasering.

Tydelig artikulasjon hjelper lytterne med å oppfatte rytme og struktur. Grumsete artikulasjon kan gjøre selv en velskrevet linje uskarp. I ensemblespill sørger enhetlig artikulasjon for at gruppen klinger samlet. Komponister og redaktører markerer artikulasjoner nøye fordi de er en del av musikkens karakter.

Øvelse isolerer ofte artikulasjon, slik at de fysiske gestene blir automatiske.