Tidlige iPhone-apper hadde skinnsømmer, grønne filtbord og bokhyller i tre. Den stilen er skeuomorfisme: å designe digitale grensesnitt for å etterligne objekter og teksturer fra den virkelige verden. Ordet kommer fra det greske skeuos, som betyr fartøy eller verktøy. En skeuomorf er et dekorativt element som minner om det originale materialet selv når det ikke lenger er nødvendig. Lukkerlyden på et telefonkamera er en skeuomorf. Det samme er en digital kalender med spiralbinding.

Skeuomorfisme dominerte tidlig digital design fordi det hjalp brukere å forstå nye verktøy analogt. En notatbok-app så ut som en notatbok. En kalkulator så ut som en kalkulator. Etter hvert som brukerne ble komfortable med berøringsskjermer, falmet stilen. Apples redesign av iOS 7 i 2013 presset mot flat design med minimal tekstur. I dag overlever skeuomorfisme på utvalgte steder: spillgrensesnitt, barneapper og nostalgiske produkter.

Der det fortsatt fungerer

• Spill som trenger oppslukende fysiske metaforer.
• Apper for små barn eller førstegangsbrukere.
• Nostalgiske eller retro-inspirerte produkter.
• Lyd- og haptiske signaler som refererer til fysiske objekter.

Skeuomorfisme er ikke galt. Det er et verktøy. Brukt godt reduserer det læringskurven. Brukt dårlig roter det til skjermen med teksturer som ikke lenger tjener et formål.