Et første mynttilbud skaffer penger ved å selge tokens før et prosjekt lanseres. Modellen eksploderte i 2017. Oppstartsbedrifter publiserte en hvitbok, lovet en ny protokoll og solgte tokens for ETH eller BTC. Noen leverte fungerende produkter. Mange gjorde det ikke. SEC slo senere fast at de fleste ICO-tokens var uregistrerte verdipapirer, og festen tok slutt.

ICO-er løste et reelt problem. Kryptoprosjekter i tidlig fase hadde ikke noe venturekapitalnettverk og intet offentlig marked. En ICO lot hvem som helst kjøpe seg inn, hvor som helst, uten akkrediteringskrav. Denne åpenheten tiltrakk seg svindlere i tillegg til utviklere. 2017-boomen samlet inn milliarder, og en stor andel av disse prosjektene ble stille i løpet av et år. Regulatorer slo til. SEC anla saker mot Telegram, Kik og andre. Det juridiske landskapet endret seg mot SAFT-er, private salg og airdrops. ICO-er skjer fortsatt i vennligere jurisdiksjoner, men de er en skygge av sin tidligere skala.

ICO-er kontra annen innsamling

• ICO — offentlig token-salg, ofte uregistrert, høy risiko
• IEO — børsbasert salg med litt sjekk
• IDO — desentralisert børslansering, tillatelsesløs
• VC-runde – privat investering, aksjer eller tokens med innløsning

Strukturen betyr mindre enn prosjektet. Et tokensalg med et tydelig produkt og låste teamtokens er et bedre tegn enn en prangende nettside og en nedtellingsklokke.