En rollefigur går over et tregulv. Fotsporene er ikke de samme som ble tatt opp på settet. De er Foley. Foley er en gjengivelse av hverdagslyder som ble lagt til i etterproduksjonen. Den er oppkalt etter Jack Foley, en lydredigerer ved Universal Studios som utviklet teknikken på 1920-tallet. Lydene inkluderer fotspor, rasling av tøy, dører som åpnes, klirring av glass og slag som lander. De er tatt opp i et studio, synkronisert med bildet, av en Foley-kunstner.

Foley er nødvendig fordi lydene som er tatt opp på settet ofte er ubrukelige. Bommikrofonen fanger opp dialog, ikke fottrinn. Settet er bråkete. Skuespillerens sko er feil for karakteren. Regissøren ønsker en spesifikk lyd som ikke finnes i den virkelige verden. Foley erstatter de manglende lydene og forsterker de eksisterende. Det tilfører tekstur, realisme og emosjonell effekt.

Foley-kunstnere jobber i et spesialutstyrt studio, kalt en Foley-scene. De ser på bildet og fremfører lydene i sanntid. De bruker en rekke rekvisitter: sko, tøy, glass, dører og grus. De kan gå på forskjellige overflater for å matche karakterens skritt. De kan knuse en kål for å simulere et slag. De kan knekke en gulrot for å simulere et beinbrudd. Arbeidet er kreativt og fysisk. Det krever timing, fantasi og et godt gehør.

Foley er et av de mest usynlige håndverkene innen film. Når det fungerer, legger ikke publikum merke til det. De tror bare på verden. Når det mislykkes, føles filmen hul. Foley er lyden av virkeligheten i en konstruert verden.