I 1973 animerte en datamaskin en hånd i Westworld. I 1993 animerte den dinosaurer i Jurassic Park. I 1995 animerte den en hel spillefilm i Toy Story. Datagenererte bilder, eller CGI, har forvandlet kino. Det skaper bilder utelukkende med programvare, fra karakterer til miljøer til effekter som ville være umulige, farlige eller dyre å filme i praksis. Det brukes nå i nesten alle filmer, ofte på måter publikum aldri legger merke til.

CGI dekker et bredt spekter. Den skaper fotorealistiske skapninger, som dinosaurene i Jurassic Park eller Na'vi i Avatar. Den skaper digitale miljøer, som byene i Blade Runner 2049. Den skaper effekter, som eksplosjoner, ild og vann. Den fjerner uønskede objekter, som ledninger, rigger og moderne bygninger i periodefilmer. Den de-aldrer skuespillere, gjenoppliver døde og lager digitale dobbeltgjengere for stunt. Det er et verktøy med uendelige muligheter og uendelige kostnader.

CGI er ikke en erstatning for historiefortelling. En film med fantastiske effekter, men et svakt manus, mislykkes likevel. Den beste CGI tjener historien. Den skaper en verden som føles ekte nok til å tro på. Den forsvinner inn i filmen. Når den ikke gjør det, blir den en distraksjon. Den uhyggelige dalen, der et digitalt menneske ser nesten ut, men ikke helt ekte, er en vedvarende utfordring. Teknologien fortsetter å forbedre seg. Bedømmelsen av når man skal bruke den, gjør det ikke.